Type 2-diabetes utvikler seg som regel gradvis over mange år. Likevel får risikoen ofte først stor oppmerksomhet når blodsukkeret har blitt så høyt at man nærmer seg, eller allerede har fått, en diagnose. Det betyr at vi kan gå glipp av flere år hvor utviklingen fortsatt kan påvirkes. Skal vi forebygge mer sykdom, må vi bli bedre til å oppdage hvem som er på vei i feil retning og gripe inn tidligere.
Nye tall fra Folkehelseinstituttet viser at rundt 271 000 nordmenn hadde diagnosen type 2-diabetes i 2025. I tillegg anslår FHI at så mange som 68 000 kan ha sykdommen uten å vite det. Over 16 000 nye personer får diagnosen hvert år.
Det er alvorlige tall i seg selv, men også fordi type 2-diabetes øker risikoen for hjerte- og karsykdom, nyreskade, øyesykdom, nerveskade og mange andre sykdommer. Samtidig vet vi at diabetes type 2 i stor grad kan forebygges og hos en del kan man til og med bli kvitt sykdommen gjennom varige endringer i livsstil. Her er særlig tilstrekkelig vektreduksjon avgjørende.
Ved å kombinere informasjon om blant annet alder, arv, fysisk aktivitet, BMI, midjemål eller midje–høyde-ratio, blodtrykk og blodprøver som HbA1c, kan vi identifisere mange med økt risiko lenge før de utvikler diabetes. Det er både bedre og ofte lettere å snu en ugunstig utvikling før sykdommen er et faktum.
Hvorfor oppdager vi ikke prediabetes eller diabetes tidligere?
En viktig årsak til at diabetes ikke oppdages tidligere er at type 2-diabetes ofte gir få eller ingen symptomer i starten. Uten plager går mange naturlig nok ikke til fastlegen, og vi har heller ingen generell screening av befolkningen. Tidlig oppdagelse avhenger derfor ofte av at hver enkelt selv kjenner sin egen risiko, eller at risikoen fanges opp i en annen sammenheng i helsevesenet. Resultatet kan være at vi mister verdifulle år der utviklingen kunne vært lettere å snu eller at pasienter utvikler diabetesrelatert skade som ikke er reversibel.
Diabetes oppstår ikke over natten
Type 2-diabetes utvikler seg vanligvis over mange år. HbA1c, ofte kalt langtidsblodsukker, gjenspeiler det gjennomsnittlige blodsukkeret de siste to til tre månedene og kan brukes til å følge utviklingen.
I norske retningslinjer regnes HbA1c på 42–47 mmol/mol som høy risiko for type 2-diabetes, mens en verdi på 48 eller høyere kan være diagnostisk. Grensen på 48 er valgt fordi risikoen for diabetesspesifikke komplikasjoner, særlig diabetesrelatert øyesykdom (retinopati), øker omkring dette nivået.
Men dette er kliniske terskler, ikke biologiske skiller. Risikoen øker gradvis, og høyere HbA1c er ikke bare forbundet med økt risiko for diabetes. Studier viser også sammenheng med blant annet hjerte- og karsykdom, hjerneslag og økt dødelighet, selv blant mennesker som ikke har diabetes.
Det betyr ikke at HbA1c alene forteller hele historien. Men en vedvarende utvikling som:
39 → 41 → 44 → 47 → 49 mmol/mol
bør ikke først få oppmerksomhet når grensen for prediabetes eller diabetes passeres. Den kan være et tidlig tegn på økende metabolsk risiko og bør vurderes sammen med blant annet midjemål, blodtrykk, blodfett, fysisk aktivitet, arv og øvrig helse.
Likevel snakker vi ofte om helse ganske sort-hvitt: Enten har du diabetes, eller så har du ikke diabetes.
Vi mener at risikoen for diabetes fortjener langt større oppmerksomhet. Vi må bli bedre til å oppdage og snu en ugunstig utvikling lenge før sykdommen oppstår. Men det er ikke nok å kartlegge risiko. Når vi først oppdager den, må vi også bidra med konkrete tiltak og følge med på om de virker.
Prediabetes som en mulighet til å gripe inn
Flere hundre tusen nordmenn antas å leve med forhøyet blodsukker uten å ha diabetes.
Dette omtales ofte som prediabetes. Begrepet kan være litt misvisende, da ikke alle med forhøyet blodsukker vil utvikle diabetes. Men det forteller oss at risikoen er forhøyet og at dette kan være et svært godt tidspunkt å gjøre noe.
Helsedirektoratets egne retningslinjer anbefaler strukturert og intensiv livsstilsintervensjon for personer med høy risiko for å utvikle type 2-diabetes. Det kan blant annet innebære tiltak knyttet til fysisk aktivitet, kosthold, vekt og varig endring av levevaner.
Det er et viktig poeng:
Vi trenger ikke vente på diabetesdiagnosen for å begynne å forebygge diabetes.
Tvert imot kan nettopp årene før en eventuell diagnose være blant de viktigste.
Vi må bli flinkere til å følge utvikling og ikke bare enkeltverdier
En blodprøve er et øyeblikksbilde.
Det som ofte er mer interessant i forebyggende helse, er utviklingen over tid.
Hvis HbA1c går fra 36 til 40 og videre til 43, kan alle de første målingene isolert sett oppfattes svært forskjellig fra en diabetesdiagnose. Men utviklingen inneholder likevel informasjon.
Det samme gjelder dersom stigende HbA1c opptrer sammen med for eksempel økende midjemål, høye triglyserider, ugunstige kolesterolverdier, høyt blodtrykk eller lav fysisk aktivitet.
Ingen enkeltmarkører forteller hele historien. Det er kombinasjonen av risikofaktorer, utviklingen over tid og den enkeltes øvrige helse som er interessant.
Derfor mener vi at forebyggende helse i større grad bør handle om tre spørsmål:
1. Hvor er du nå?
2. Hvilken retning beveger helsen din seg i?
3. Hva kan du gjøre for å påvirke utviklingen?
Målet bør være å unngå diagnosen
Når type 2-diabetes først er diagnostisert, finnes det heldigvis stadig bedre behandling og oppfølging. For enkelte er det også mulig å oppnå remisjon, blant annet gjennom betydelig vektreduksjon.
Men den beste diabetesdiagnosen er fortsatt den man aldri får.
De nye tallene fra Folkehelseinstituttet viser at vi har en stor utfordring med mennesker som allerede har utviklet type 2-diabetes uten å vite det.
Vi bør selvfølgelig bli bedre til å finne dem. Men samtidig bør vi løfte blikket ett hakk:
Hvor mange nordmenn er akkurat nå på vei i samme retning?
Og hvor mange av dem kunne endret denne utviklingen dersom de fikk kunnskap om egen risiko, konkrete råd og systematisk oppfølging tidligere?
Det er en diskusjon om forebyggende helse vi mener Norge trenger mer av.
Grip inn tidligere
I Amino mener vi at vi må bli flinkere til å bruke perioden før sykdom oppstår.
Det betyr ikke å sykeliggjøre friske mennesker eller behandle enhver liten endring i en blodprøve. Det betyr å bruke biomarkører, livsstilsdata, medisinsk kunnskap og utvikling over tid til å forstå risiko tidligere.
Når vi ser en ugunstig utvikling, bør vi ikke bare vente og se om den en dag blir til sykdom.
Vi bør forsøke å forstå hvorfor det skjer, sette inn relevante tiltak og følge med på om de virker.
Oppdag utviklingen. Forstå den. Gjør noe med den. Måle igjen.
Målet bør ikke bare være å oppdage type 2-diabetes tidligere.
Målet bør være at færre utvikler sykdommen i utgangspunktet.
Dr. Arne Løberg Sæter / Medisinsk ansvarlig lege i Amino
